Skolen og den digitale generasjon

Fra grunnleggende digitale ferdigheter til velutviklet multimodalitet
Med Kunnskapsløftet kom fokuset på fem grunnleggende ferdigheter i skolen. I læreplanen i norsk fremheves digitale verktøy som noe som gir nye muligheter for produksjon og "forbruk" av tekster. Samtidig understrekes viktigheten av kritisk vurdering og bevisst bruk av kilder. Forslag til revidert læreplan er sendt på høring, og det er interessant å merke seg at formuleringen Bruk av digitale verktøy kan støtte...elevenes...presentasjoner er foreslått fjernet i revisjonen.

En ordsky jeg har laget selv på nettstedet Worle.net. 

Samtidig er forslag til forskriftsendring vedrørende lokalt gitt muntlig eksamen ute på høring. I  forslaget er praksisen der elevene på forhånd forbereder en presentasjon fjernet. Denne ordningen ble pekt på i media forrige sommer, Aftenposten kalte muntlig eksamen et familieprosjekt, underforstått at elevene får så mye hjelp til presentasjonene sine at de ikke egentlig viser sine egne ferdigheter. I min praksis som lærer sitter jeg med en følelse av at PowerPoint presentasjoner har mistet noe av glansen, vi blir ikke lenger fulle av beundring for fenomenet. Andre, og enda mer visuelt sterke digitale verktøy, som for eksempel Prezi tar over som presentasjonsform for sammensatte tekster. Eller man tar et skritt tilbake og oppfordrer elevene til å presentere muntlig UTEN visuell støtte, eller kun til bilder uten tekst.
Personlig synes jeg også å se at elevenes egenproduserte filmer har funnet sin plass i skolen. Senest i dag har jeg hatt presentasjon av prosjekter i min norskklasse. Oppgaven gikk ut på dramatisering av en tekst hentet fra folkediktning. Oppdraget var egentlig ment å skulle munne ut i fremføring i grupper foran klassen, men elevene spurte om de kunne filme i stedet. Begrunnelsen deres var at det løste et problem i forhold til behovet for skuespillere, da kunne hver elev spille flere roller. Når elevene tar initiativ til å gjøre oppgaven mer kompleks enn jeg hadde tenkt, er ikke jeg den som stiller meg i veien for det! Jeg lot elevene jobbe selvstendig med prosjektene, og har ikke bistått på noen måte, hverken i forhold til dramaturgi eller teknikk. Det jeg ser er at elevene har stor evne til å finne kreative løsninger i forhold til rekvisitter, lyd og visuelle effekter og at de jobber på et forholdsvis avansert nivå med filmredigeringsprogrammer som digitale verktøy. De viser meg at deres evner til å bruke multimodalitet ved analyse og presentasjon av tekst er godt utviklet. En av gruppene valgte å laste filmen sin opp på YouTube, og gjør med det prosjektet sitt tilgjengelig i et av vår tids største Personlig Lærende Nettverk. Kanskje legger de ut en lenke på Facebook- profilen sin også, slik at et skoleprosjekt faktisk blir publisert langt utenfor klasserommets vegger.

http://www.flickr.com/photos/cobannon/2984613378/

Utviklingen innen sosiale media og kravet til literacy
Over nevner jeg elevenes bruk av Facebook, og i den sammenheng er det verdt å merke seg at ungdommers bruk av sosiale medier er i konstant utvikling. Web 2.0- generasjonen er "alltid" på nett og nye applikasjoner for sosial interaksjon tas raskt (og ukritisk?) i bruk.
Når jeg tillater meg å bruke uttrykket ukritisk i forbindelse med sosiale medier er det fordi dette er et stadig tilbakevendende og aktuelt tema. Et google- søk på fenomenet gir en lang rekke treff på artikler og andre tekster der bruk av sosiale medier i forskjellig sammenheng problematiseres. Dette gir en idè om at fremveksten av sosiale medier stiller krav til vår literacy, eller sagt på en annen måte, vår digitale tekstkompetanse. Det handler om bevissthet omkring hva vi skriver og hva vi publiserer. Hvem vi kommenterer, og hvordan vi gjør det. Og ikke minst, den tekniske forståelsen, hvor vi er inneforstått med at det vi har publisert åpent på verdensveven, det må tåle dagens lys for alltid.

Skolespråk, språk i skolen

Noen barn fødes inn i en verden av bøker. Noen. Ikke alle.

Litteratur på vikende front?

Jeg har lest Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi og Sylvi Pennes Litteratur og film i klasserommet. Med mitt valg av bilder i dette blogginnlegget  forsøker jeg å illustrere noe av det Skaftun og Penne drøfter. Penne skriver om hvordan elevene som fyller dagens klasserom kommer fra forskjellige kulturelle bakgrunner. Ikke bare språklige og geografiske kulturer, men også sosialt. Noen kommer fra lesende hjem, noen har liten kjennskap til, eller kanskje til og med et negativt forhold til bøker. 

Penne nevner problemet med at mediesamfunnet, der fjernsyn og film er dominerende formidlere av fiktive verdener, er en tøff konkurransearena for den skrevne teksten. 

Jeg opplever at både Skaftun og Penne myndiggjør lærerens rolle i forhold til å holde fast ved litteraturens verdi i skolen. At det å lære å lese og tolke forskjellige sjangre, å lese for å lære og å utvikle seg er nødvendig for elevenes evne til å ha en meningsfull plass i mediesamfunnet. Lesing opphøyes som en ferdighet som skal brukes til mer enn tilfredsstillelse av ønsket om opplevelse. Lesing skal fylle en funksjon i en dannelseprosess.

Under to år og fortrolig med multimodale tekster.

Dannelse

Begrepet dannelse merker jeg at vi ikke bruker ofte i dagligtalen i de miljøer jeg er en del av. Jeg kjenner at jeg synes det er et litt støvete og stivt ord, men så har jeg sett litt nærmere på det i det siste. Når jeg tok Praktisk Pedagogisk Utdanning jobbet vi grundig med læreplanverket, og jeg ble, som jeg har skrevet tidligere, begeistret for Generell del av læreplanen, der Det allmenndanna mennesket er et av idealene som skal bestrebes i skolen. Jeg sitter med en følelse av at dannelsesbegrepet er litt misforstått i dagligtalen, at det forbindes med en smal elite som er "finere" enn folk flest, som oppsøker eksklusive kunstgallerier og snakker i koder bare noen få er høyverdige nok til å tolke. Ser man nærmere på begrepet kommer det frem at dannelse kan brukes som en betegnelse på en modningsprosess. I min skoleverden, som er ungdomsskolen, tenker jeg at det at en elev viser velvilje for fenomenet lesing, at han går på en krevende tekst, bryner seg litt, anstrenger seg og jobber med teksten og forståelsen, da viser han tegn til dannelse. At det å lære seg utholdenhet i forhold til lesing kan være å så en spire, slik at man ønsker seg noe mer av litteratur en ren underholdning. Skal elevene forberedes til et tekstmessig eksistensminimum, altså leseferdighet til rent nyttebruk, eller skal skolen stimulere til intellektualitet? En annen måte å belyse betydningen av dannelse på kan være å si at dette rommer forventningene til HVEM elevene skal være.

Skolen som eget samfunn, med eget språk

En utfordring skolen har er at det ligger forventninger fra mange hold til hva skolen skal levere. Elever, foreldre, lærere, politikere, alle har sine tanker om skolens autensitet i forhold til samfunnets behov. Skaftun kommenterer dette, og påpeker at skolens verden er virkelig nok på sine egne premisser. Dette synes jeg er et viktig poeng, og en vinkling som gir rom for å bruke tid på å fokusere på lese- og skrivekompetanse, uten å gå inn i tidsslukende debatter om hva elevene skal lese. 

Begrepet literacy, som jeg ser på som et utvidet begrep knyttet til språkforståelse, handler om evnen til å mestre forskjellige språkarenaer. Du bruker et språk på alpintrening, et når du er barnevakt og et når du snakker med bestemor. Og et når du er på skolen. Elever som aksepterer, anerkjenner og er motivert for å lære skolens diskurs, det vil si ta del i skolens kommunikasjonsfellesskap, vil sannsynligvis være de som oppnår høyest skår i skolens målinger.

Elevene er prisgitt sin skole, eller kanskje til og med sin lærers, skriftkultur. Kunnskapsløftets norskplan er omfattende og gir lærerens stort handlingsrom. Jeg har også hørt LK06 omtalt som en "overflods-plan", det er ikke mulig eller meningen at man skal komme igjennom alt. Dette åpner for at elevene ved forskjellige skoler opplever forskjellige tilnærminger til skriveoppgaver. Det vektlegges ikke det samme, men ofte vil lærere ha et felles fokus på trening for eksamensordninger.

For at elevene skal mestre skolespråket kreves det trening, og det forutsetter at lærerne har klare rammer for forventningene til elevene, for eksempel i vurderingssituasjoner. Det er viktig at oppgaver elevene skal gjøre har et design som er hensiktsmessig, slik at man får til å måle det man faktisk mener å måle. Vurderingskriterier kan ikke være tvetydige, "bestillingen" må være krystallklar slik at prøvens validitet er ivaretatt. Kjell Lars Berge  har sett på bruk av tolkningsfellesskap som en måte å øke kvaliteten på selve vurderingen.

Lære å lese, når eleven kan lese

Jeg skal forklare den kryptiske overskriften, ved å gi et konkret eksempel på metode for leselæring i RLE- faget i ungdomsskolen. To av målene i RLE- delen av kunnskapsløftet lyder: Mål for opplæringen er at elevene skal kunne gi en oversikt over mangfoldet i jødedommen, viktige historiske hendelser(...) og beskrive (...) arkitektur knyttet til jødedommen. I læreverket min skole har valgt å bruke i RLE- faget, Under samme himmel, har en struktur der disse målene ikke ligger "i dagen". Jeg ser at det er avgjørende for elevenes mulighet til å tilegne seg kunnskap om emnet krever en effektiv måte å lese og lage system på informasjonen på. I vår kommune deltok flere skoler i prosjektet "Framtida nå, les og forstå!", et arbeid som har ført til økt fokus på bruk av læringsstrategier. I arbeidet med målene i RLE gir jeg elevene råd om å bruke tre forskjellige strategier i møtet med teksten:

• Mangfoldet i jødedommen. Dette delemnet innebærer ofte å sortere og forklare en del begreper. Tokolonneskjema kan være en oversiktigtlig og ryddig strategi til dette.
• Viktige historiske hendelser. Her er en tidslinje godt egnet. Elevene leter opp årstall eller perioder som nevnes i boken, og plasserer dem kronologisk på en tidslinje med stikkord knyttet til hvert punkt.
• Beskrive arkitektur. I lærerverket (boken for 9. trinn) er arkitekturen noe overfladisk beskrevet, med navn på elementer innen gudshuset, for eksempel. For å få en oversikt over begreper foreslår jeg for elevene at de kan bruke et tankekart. Tankekartet gir ikke samme mulighet for å forklare begreper, men fungerer bra som en strukturert oversikt.

Det er ikke helt tilfeldig at jeg velger mål fra RLE- faget, selv om jeg skriver som norsklærer. Jeg ønsker å understreke at leseopplæring, -trening og -vurdering ikke er norsklærerens ansvar alene. Hvert fag krever egen lesekompetanse for optimal læring, man kan si at hvert fag har sin egen literacy, noe som krever kompetente og bevisste lærere som mestrer og involverer elevene i sitt fags kommunikasjonsfellesskap.

Læreren - dommer eller trener?

Som lærer er jeg opptatt av å se på læreplanen som samfunnets innholdsfortegnelse over skolen. Jeg jobber i ungdomsskolen, og underviser i hele seks fag. Det innebærer at jeg bør ha oversikt over en lang rekke kompetansemål knyttet til de ulike fagene. Jeg må også være bevisst vektleggingen av de grunnleggende ferdighetene i de enkelte fag. I tillegg er jeg opptatt av de visjonene som er trukket opp i generell del av læreplanen.

Planleggingsmessig kan det være krevende å ha en timeplan med så mange fag, samtidig synes jeg det åpner for muligheter til å tenke tverrfaglig. De fleste timene mine har jeg i klassen jeg også er kontaktlærer for. Fordi jeg underviser i norsk, engelsk, samfunnsfag og RLE i denne klassen, kan jeg ofte trekke linjer mellom fagene. Et eksempel kan være at når vi i historie ser på kreftene bak Norges voksende nasjonalfølelse og den følgende løsrivelsen fra unionen med Sverige, kan jeg trekke linjer inn i norskfaget og peke på fremveksten av de to norske skriftspråkene.

Mitt, og mine kollegers arbeid med å "bryte ned" og fortolke kompetansemålene fra Kunnskapsløftet kan sies å være en operasjonalisering av læreplanen. Vi kan planlegge baklengs, det vil si at vi tenker oss ønsket utbytte av undervisningen før vi bestemmer arbeidsoppgaver og vurderingssituasjoner. Vi må også ivareta de nødvendige ferdighetene elevene trenger for å vise at de har skaffet seg kompetanse innen fagene. Ved skolen jeg arbeider er vi seks kontaktlærere per årstrinn, sammen dekker vi alle real- og filologiske fag. Vi legger både de langsiktige og de kortsiktige planene sammen. To ganger i året lager vi en halvårsplan, og ukentlig setter vi opp mål og forslag til aktiviteter elevene kan gjøre for å jobbe mot målene. Ved at all planlegging foregår på denne måten åpner det for mulighet til å tenke tverrfaglig. Slik kan vi "angripe" emnene vi har et mål om å gi elevene innsikt i fra flere kanter, og ved det forhåpentligvis åpne flere veier til en større forståelse.

Hvordan skal vi måle elevenes kompetanse? Hvor ofte trenger vi å gjøre det? Hva gjør vi om vi oppdager at elevene mangler kompetansen vi hadde satt som mål at de skulle nå innen en bestemt periode?
Skoleansatte i vår kommune var så heldige å få delta på et foredrag av Knut Roar Engh fra Høgskolen i Vestfold før skolestart høsten 2012. Engh er engasjert i vurderingspraksisen i norsk skole. En rød tråd i hans forelesning var: Vurderer vi elevenes hukommelse, eller evne til å løse komplekse oppgaver? Og bruker vi vurdering til å fremme læring? Engh er opptatt av begrepet "fremovermelding", som innebærer å hjelpe eleven til å se ønsket mål og gi råd om hvordan eleven kan nå målet. Dette er et viktig element i formativ vurdering, også kalt underveis- vurdering.

Et bilde jeg liker godt for å illustrere dagens syn på læring og vurdering er følgende:
En lærer som gir effektiv vurdering ifører seg trenercaps, ikke dommerkappe.
Som trener vil man gi råd og forslag til øvelser for å forbedre enkeltprestasjoner, som satt sammen vil gi en bedre helhetlig prestasjon. Man vil oppmuntre underveis, og måle og dokumentere den enkeltes utvikling. Man vil bruke måling som et verktøy for å vise hvordan utviklingen skjer, og forhåpentligvis vil øvelse gjøre mester, og selvfølelse og motivasjon vil øke.
En lærer i dommerens skikkelse har ikke rom for justering underveis i læringsprosessen, men vil kun se på sluttproduktet og dømme det. Ofte kan dommen bli avsagt som et tall eller en bokstav - i form av en karakter - uten noen form for tilbakemelding til bruk for videre utvikling.

Formativ vurdering blir kalt vurdering for læring og blir holdt frem som et nyttig verktøy for det viktige prinsippet om tilpasset opplæring og er et klart satsningsområde fra utdanningsmyndighetene i Norge.

Bloggdebut

Undertegnede innrømmer glatt at jeg ikke hadde trodd jeg skulle opprette og skrive min egen blogg!

Egentlig har jeg ganske tydelig frontet en ganske negativ holdning til hele bloggfenomenet. Synes det fremstår som noe navlebeskuende og av liten nytteverdi for meg.

Så har det seg sånn at studiet jeg følger dette semesteret, Norsk 2.0 ved NTNU, krever at jeg skriver tre blogginnlegg til vurderingsmappen min. Så det er altså ikke en "rosablogg", en "dagens-outfit-blogg" eller en matblogg som skal skrives. Her blir det fokus på norskdidaktikk, vurdering, undervisningsmodi og læreplanarbeid.

Dette innledende blogginnlegget, som forøvrig ikke er en del av arbeidskravet, har jeg valgt å illustrere med et bilde av min bloggende datter Dina og meg. Bildet er et minne fra våre fantastiske dager på Bestival på Isle of Wight i september 2011. Så dette er en hilsen til Dina, på skole i York, fra din überkule - og nå bloggende 

- mamma <3.