Skolen og den digitale generasjon

Fra grunnleggende digitale ferdigheter til velutviklet multimodalitet
Med Kunnskapsløftet kom fokuset på fem grunnleggende ferdigheter i skolen. I læreplanen i norsk fremheves digitale verktøy som noe som gir nye muligheter for produksjon og "forbruk" av tekster. Samtidig understrekes viktigheten av kritisk vurdering og bevisst bruk av kilder. Forslag til revidert læreplan er sendt på høring, og det er interessant å merke seg at formuleringen Bruk av digitale verktøy kan støtte...elevenes...presentasjoner er foreslått fjernet i revisjonen.

En ordsky jeg har laget selv på nettstedet Worle.net. 

Samtidig er forslag til forskriftsendring vedrørende lokalt gitt muntlig eksamen ute på høring. I  forslaget er praksisen der elevene på forhånd forbereder en presentasjon fjernet. Denne ordningen ble pekt på i media forrige sommer, Aftenposten kalte muntlig eksamen et familieprosjekt, underforstått at elevene får så mye hjelp til presentasjonene sine at de ikke egentlig viser sine egne ferdigheter. I min praksis som lærer sitter jeg med en følelse av at PowerPoint presentasjoner har mistet noe av glansen, vi blir ikke lenger fulle av beundring for fenomenet. Andre, og enda mer visuelt sterke digitale verktøy, som for eksempel Prezi tar over som presentasjonsform for sammensatte tekster. Eller man tar et skritt tilbake og oppfordrer elevene til å presentere muntlig UTEN visuell støtte, eller kun til bilder uten tekst.
Personlig synes jeg også å se at elevenes egenproduserte filmer har funnet sin plass i skolen. Senest i dag har jeg hatt presentasjon av prosjekter i min norskklasse. Oppgaven gikk ut på dramatisering av en tekst hentet fra folkediktning. Oppdraget var egentlig ment å skulle munne ut i fremføring i grupper foran klassen, men elevene spurte om de kunne filme i stedet. Begrunnelsen deres var at det løste et problem i forhold til behovet for skuespillere, da kunne hver elev spille flere roller. Når elevene tar initiativ til å gjøre oppgaven mer kompleks enn jeg hadde tenkt, er ikke jeg den som stiller meg i veien for det! Jeg lot elevene jobbe selvstendig med prosjektene, og har ikke bistått på noen måte, hverken i forhold til dramaturgi eller teknikk. Det jeg ser er at elevene har stor evne til å finne kreative løsninger i forhold til rekvisitter, lyd og visuelle effekter og at de jobber på et forholdsvis avansert nivå med filmredigeringsprogrammer som digitale verktøy. De viser meg at deres evner til å bruke multimodalitet ved analyse og presentasjon av tekst er godt utviklet. En av gruppene valgte å laste filmen sin opp på YouTube, og gjør med det prosjektet sitt tilgjengelig i et av vår tids største Personlig Lærende Nettverk. Kanskje legger de ut en lenke på Facebook- profilen sin også, slik at et skoleprosjekt faktisk blir publisert langt utenfor klasserommets vegger.

http://www.flickr.com/photos/cobannon/2984613378/

Utviklingen innen sosiale media og kravet til literacy
Over nevner jeg elevenes bruk av Facebook, og i den sammenheng er det verdt å merke seg at ungdommers bruk av sosiale medier er i konstant utvikling. Web 2.0- generasjonen er "alltid" på nett og nye applikasjoner for sosial interaksjon tas raskt (og ukritisk?) i bruk.
Når jeg tillater meg å bruke uttrykket ukritisk i forbindelse med sosiale medier er det fordi dette er et stadig tilbakevendende og aktuelt tema. Et google- søk på fenomenet gir en lang rekke treff på artikler og andre tekster der bruk av sosiale medier i forskjellig sammenheng problematiseres. Dette gir en idè om at fremveksten av sosiale medier stiller krav til vår literacy, eller sagt på en annen måte, vår digitale tekstkompetanse. Det handler om bevissthet omkring hva vi skriver og hva vi publiserer. Hvem vi kommenterer, og hvordan vi gjør det. Og ikke minst, den tekniske forståelsen, hvor vi er inneforstått med at det vi har publisert åpent på verdensveven, det må tåle dagens lys for alltid.