Som lærer er jeg opptatt av å se på læreplanen som samfunnets innholdsfortegnelse over skolen. Jeg jobber i ungdomsskolen, og underviser i hele seks fag. Det innebærer at jeg bør ha oversikt over en lang rekke kompetansemål knyttet til de ulike fagene. Jeg må også være bevisst vektleggingen av de grunnleggende ferdighetene i de enkelte fag. I tillegg er jeg opptatt av de visjonene som er trukket opp i generell del av læreplanen.
Planleggingsmessig kan det være krevende å ha en timeplan med så mange fag, samtidig synes jeg det åpner for muligheter til å tenke tverrfaglig. De fleste timene mine har jeg i klassen jeg også er kontaktlærer for. Fordi jeg underviser i norsk, engelsk, samfunnsfag og RLE i denne klassen, kan jeg ofte trekke linjer mellom fagene. Et eksempel kan være at når vi i historie ser på kreftene bak Norges voksende nasjonalfølelse og den følgende løsrivelsen fra unionen med Sverige, kan jeg trekke linjer inn i norskfaget og peke på fremveksten av de to norske skriftspråkene.
Mitt, og mine kollegers arbeid med å "bryte ned" og fortolke kompetansemålene fra Kunnskapsløftet kan sies å være en operasjonalisering av læreplanen. Vi kan planlegge baklengs, det vil si at vi tenker oss ønsket utbytte av undervisningen før vi bestemmer arbeidsoppgaver og vurderingssituasjoner. Vi må også ivareta de nødvendige ferdighetene elevene trenger for å vise at de har skaffet seg kompetanse innen fagene. Ved skolen jeg arbeider er vi seks kontaktlærere per årstrinn, sammen dekker vi alle real- og filologiske fag. Vi legger både de langsiktige og de kortsiktige planene sammen. To ganger i året lager vi en halvårsplan, og ukentlig setter vi opp mål og forslag til aktiviteter elevene kan gjøre for å jobbe mot målene. Ved at all planlegging foregår på denne måten åpner det for mulighet til å tenke tverrfaglig. Slik kan vi "angripe" emnene vi har et mål om å gi elevene innsikt i fra flere kanter, og ved det forhåpentligvis åpne flere veier til en større forståelse.
Hvordan skal vi måle elevenes kompetanse? Hvor ofte trenger vi å gjøre det? Hva gjør vi om vi oppdager at elevene mangler kompetansen vi hadde satt som mål at de skulle nå innen en bestemt periode?
Skoleansatte i vår kommune var så heldige å få delta på et foredrag av Knut Roar Engh fra Høgskolen i Vestfold før skolestart høsten 2012. Engh er engasjert i vurderingspraksisen i norsk skole. En rød tråd i hans forelesning var: Vurderer vi elevenes hukommelse, eller evne til å løse komplekse oppgaver? Og bruker vi vurdering til å fremme læring? Engh er opptatt av begrepet "fremovermelding", som innebærer å hjelpe eleven til å se ønsket mål og gi råd om hvordan eleven kan nå målet. Dette er et viktig element i formativ vurdering, også kalt underveis- vurdering.
Et bilde jeg liker godt for å illustrere dagens syn på læring og vurdering er følgende:
En lærer som gir effektiv vurdering ifører seg trenercaps, ikke dommerkappe.
Som trener vil man gi råd og forslag til øvelser for å forbedre enkeltprestasjoner, som satt sammen vil gi en bedre helhetlig prestasjon. Man vil oppmuntre underveis, og måle og dokumentere den enkeltes utvikling. Man vil bruke måling som et verktøy for å vise hvordan utviklingen skjer, og forhåpentligvis vil øvelse gjøre mester, og selvfølelse og motivasjon vil øke.
En lærer i dommerens skikkelse har ikke rom for justering underveis i læringsprosessen, men vil kun se på sluttproduktet og dømme det. Ofte kan dommen bli avsagt som et tall eller en bokstav - i form av en karakter - uten noen form for tilbakemelding til bruk for videre utvikling.
Formativ vurdering blir kalt vurdering for læring og blir holdt frem som et nyttig verktøy for det viktige prinsippet om tilpasset opplæring og er et klart satsningsområde fra utdanningsmyndighetene i Norge.
